Delvis bygget på en artikkel i Aftenpostens morgenutgave 05.07.95 skrevet av Arild M. Jonassen.
Tim har ingen storheler i ryggen. Han jobber alene. Sykkeltyverier har han holdt på med i flere år med venner og venners venner som formidlere. Da han mistet arbeidsledighetstrygden, ble sykkeltyverier levebrødet. Nå stjeler han seks-syv sykler i uken for 1000-1500 kroner pr. stk. og klarer seg godt på denne inntekten.
- De fleste kjøperne har fast jobb, både menn og kvinner, og de er nesten uten unntak under 30 år. Noen spør hvor sykkelen er stjålet så de kan holde seg unna det strøket. Prisen er den viktigste motivasjonen for helerne. Andre bestiller fordi de har mistet sykkelen og moralen dermed synker. Tim arbeider kun på oppdrag. Kundenes favorittsykler er amerikanske eller litt fete DBS-sykler og andre kjente merker.
Tim har lest avisreportasjer om sykler som forsvinner ut av landet. Han tror det er tull. Han har aldri hørt om noe slikt selv. Derimot kjenner han åtte-ti andre sykkeltyver som også har sin uærlige kundekrets i Oslo- området.
- Jeg har konkurranse. Slik dannes prisnivået. Pris forhandles for hver sykkel. Er nypris 4000-10.000 kroner, selger jeg for rundt 1000-lappen. Dyrere sykler gir et par lapper. Sykler dyrere enn kr 15.000 er uaktuelle for Tim. De blir for varme for helerne. Kostbare sykler mener Tim blir slaktet til deler.
- Jeg har fått tilbud om brekk, men slikt har jeg ikke nerver til. Enkeltstående sykkeltyverier er tingen. Risikoen er minimal. Jeg er et lysende eksempel. Helt ukjent er han likevel ikke med at det foregår mer organiserte tyverier av sykler. Disse selges ofte gjennom avisene til høyere priser. Kjøperne velger å tro at selgeren er en ærlig kar.
- Jeg farter rundt på sykkel, noterer sykkeltyper og adresser. Min favoritt er vestkantens bakgårder med sykkelstativene usjenert plassert i et hjørne, gjerne Homansbyen. Tyveriet skjer senere - om natten. Syklene Tim velger, er så nye som mulig, ikke for møkkete, pene i lakken.
- Jeg bruker en meter lang boltekutter. Den tar de fleste låser på 10-15 sekunder ved hjelp av et par bitt. Det er bare noen få sykler som får stå i fred.
- Sykkeltyverier er en nødløsning for å plusse på sosialstønaden. Det kan ikke forsvares moralsk. Jeg prøver ikke det og forstår at de som mister sykkelen blir irritert. Men i stor grad er det en forbrytelse uten offer.
- På de nyeste syklene dekkes mye av forsikringen. Falkenmedlemsskap og DBS dekker visst resten. Tyvegods kjøper jeg enten det er stereoanlegg eller sprit, men jeg ser helst at det tas fra folk som har mer penger enn oss som sliter uten høye inntekter. Slikt er vanlig blant dem jeg omgås. Kjøperne holder også til på vestkanten.
- Nei, men det er en kalkulert risiko. Hvis politiet skal ta meg, må de enten gjøre det på fersk gjerning eller når jeg sykler på en stjålet sykkel. Det er liten sjanse for at jeg blir tatt i løpet av de 10-15 sekundene jeg bruker på å knekke låsen, og siden jeg kun stjeler på bestilling, har jeg også minimert tiden jeg er i besittelse av en stjålet sykkel.
- Den er kjøpt i butikken, og registrert i Falken Sykkelregister. Jeg låser alltid sykkelen fast og bruker to låser. Den ene låsen tåler boltekutter. Om natten tar jeg sykkelen med inn. Selv om jeg er forsiktig, har jeg likevel valgt å forsikre sykkelen. Det er tross alt større risiko for at sykkelen blir stjålet enn at jeg blir tatt av politiet.
Intervju med sykkeltyven "Per"
Tilbake til AISSM.